Tron- serien har altid været et paradoks. Den har en af de mest stilfulde og genkendelige verdener inden for science fiction, men den har aldrig været i stand til at fylde den med liv.
Med Tron: Ares forsøger Disney endnu engang at revitalisere universet – og denne gang tager de springet ud af den digitale verden og ind i vores egen. Resultatet er smukt, yderst ambitiøst … og næsten fuldstændig sjælløst.
Fra nettet til virkeligheden
Tron : Ares følger Ares, et program fra den digitale verden af Gitteret, der uforklarligt formår at krydse over i den virkelige verden. Rollen spilles af Jared Leto, der – ironisk nok – er perfekt som en kunstig intelligens, der ikke helt forstår menneskeheden.
Historien udforsker, hvad der sker, når et selvbevidst program møder vores virkelighed. Det kunne have været et fascinerende koncept – en moderne refleksion over AI, bevidsthed og menneskehedens kreative galskab – men filmen formår aldrig at gøre noget meningsfuldt med ideen.
I stedet får vi en forudsigelig fortælling, der følger alle genrens sikreste stier, uden overraskelser, uden nerve.
En glitrende skal med lidt indhold
Manuskriptet er filmens største svaghed. Det føles som en samling af idéer fra bedre science fiction-film, syet sammen uden en klar identitet.
Selv emnet kunstig intelligens og neurale netværk – som burde være filmens kerne – behandles mere overfladisk end i Tron: Legacy fra 2010 .
Det er nesten absurd: en film om digital selvbevissthet laget i en tid der ChatGPT, AI-kunst og etiske algoritmer dominerer samtalen – og likevel sier Tron: Ares ingenting nytt. Den glir forbi som et pent, men tomt dataprosjekt.
Lyssykler uten gnist
Ideen om å bringe de ikoniske lyssykkel-jaktene fra nettet til vår virkelighet er genial. På papiret, i hvert fall.
I praksis føles actionsekvensene trygge, rutinepregede og uten energi. Kameraet er presist, CGI-en er pen, men tempoet og kreativiteten uteblir.
Du sitter og venter på det store øyeblikket – den følelsen av fart og fare som definerte Legacy – men det kommer aldri.
Filmen prøver så hardt å være spektakulær at den glemmer å være spennende.
Visuelt vakkert, men sjelløst
Det skal sies: Ares ser fantastisk ut.
Fargepaletten, lyset og designet fanger mye av den retro-futuristiske ånden fra originalen. Alt gløder i blått, rødt og svart – men det føles samtidig uforløst, som en film som kun eksisterer for å se bra ut på en OLED-skjerm.
Estetikken fungerer, men det er alt den gjør. Atmosfæren er der, men ikke følelsen.
Det er en film som du beundrer – men aldri tror på.
Musikken redder alt – nesten
Om det er én ting Tron: Ares lykkes med, er det lydsporet.
Denne gangen er det Nine Inch Nails som står bak musikken, og resultatet er spektakulært.
Der Legacy var elektrisk og melodisk med Daft Punk, er Ares mørkere, mer industriell og pulserende.
De metalliske rytmene og de dype basslinjene bygger en forventning om at noe episk skal skje – men filmen undergraver konstant musikkens energi.
Lyden lover storm, men på skjermen regner det aldri.
Skuespill uten rom til å skinne
Når det gjelder rollefigurene, finnes det lite å ta tak i.
Karakterene er endimensjonale, skrevet som brikker i et dataprogram snarere enn som mennesker. Jared Leto gjør sitt beste – og ser faktisk passende syntetisk ut – men manuset gir ham ingenting å spille på.
De øvrige skuespillerne, inkludert noen kjente ansikter fra Legacy, forsvinner i bakgrunnsstøyen.
En film uten retning
Til slutt sitter man igjen med et spørsmål: Hva var egentlig poenget med Tron: Ares?
Filmen føles ikke som et comeback, men som et eksperiment – en prototyp for noe som aldri ble ferdig.
Selv slutten hinter merkelig nok til en mulig oppfølger, men uten å ha bygget noe som frister oss til å se mer.
Det er ikke en dårlig film – bare en uforløst en. Den er underholdende nok i to timer, men man glemmer den lige så hurtigt som et midlertidigt program i sin hukommelse.
Konklusion
Tron: Ares er et visuelt slående, men følelsesmæssigt tomt forsøg på at genoplive en kultserie, der fortjente mere.
Den mangler retning, identitet og risiko – men musikken og atmosfæren viser, at potentialet stadig er der, et sted i koden.
